2.4. Nærare om plan- og bygningslova § 28-1
Utgangspunktet for krava til tryggleik mot naturpåkjenningar er i hovudsak plan- og bygningslova (pbl.) § 28-1. Føresegna gjev heimel for krava til tryggleik gjevne i byggteknisk forskrift, samstundes som føresegna også gjev kommunen heimel for å fatte ulike vedtak i byggjesak.
Plan- og bygningsloven § 28-1. Byggegrunn, miljøforhold mv. |
|
"Grunn kan bare bebygges, eller eiendom opprettes eller endres, dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Det samme gjelder for grunn som utsettes for fare eller vesentlig ulempe som følge av tiltak. For grunn som ikke er tilstrekkelig sikker, skal kommunen om nødvendig nedlegge forbud mot opprettelse eller endring av eiendom eller oppføring av byggverk, eller stille særlige krav til byggegrunn, bebyggelse og uteareal. Departementet kan gi nærmere forskrifter om sikkerhetsnivå og krav til undersøkelser, sikringstiltak for person eller eiendom, dokumentasjon av tiltaket og særskilte sikringstiltak." |
Pbl. § 28-1 fyrste ledd fastset at ein berre kan byggje på grunn dersom det er tilstrekkeleg tryggleik mot fare eller vesentleg ulempe som følgje av natur- eller miljøforhold. Krava til tryggleik er vidare konkretiserte i byggteknisk forskrift (TEK10). Krava til tryggleik i TEK10 er gjevne med heimel i pbl. §§ 28-1 og 29-5.
Pbl. § 28-1 tek føre seg forhold som skred, flaum, flodbølgjer, radon, støy og ureining. Naturlege og menneskeskapte farar og ulemper blir behandla prinsipielt på same måte, men det er skilnader mellom dei enkelte farane og korleis dei blir handterte.
Kravet om tilstrekkeleg tryggleik gjeld fare og vesentleg ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Forhold (farar, skadar eller ulemper) som kjem av mangelfull eller feilaktig prosjektering eller utføring av grunn-, fundamenterings- eller terrengarbeid i samband med byggjetiltaket, fell utanfor § 28-1.
Fare og vesentleg ulempe
Pbl. § 28-1 tek føre seg både fare og vesentleg ulempe. Begge forholda kan medføre avslag, forbod eller særlege krav. Innhaldet i omgrepa fare og vesentleg ulempe skal framleis oppfattast i tråd med Rundskriv T-5/97 Fareområder, sjå særleg kap 3.3.1.1 og 4.1.
Fare omfattar dei situasjonane der det i utgangspunktet ikkje er tilfredsstillande tryggleik for menneskeliv og materielle verdiar.
Enkelte naturpåkjenningar kan medføre fare. I utgangspunktet kan vi dele naturpåkjenningane inn i to kategoriar:
-
laster som bygningar blir dimensjonerte for og som er gjenstand for ordinær prosjektering. Dette er laster som snølaster, vindlaster og seismiske laster, og er omhandla i prosjekteringsstandardar. Slike fell utanfor verkeområdet for § 28-1.
-
laster ein prøver å unngå ved å plassere bygningar slik at dei ikkje blir ramma. Døme på denne typen laster er flaum og skred. Dette ligg innanfor verkeområdet for § 28-1 og skal vurderast i byggjesaksbehandlinga.
Overvatn er ikkje ein naturfare på linje med flaum og skred. Med overvatn meiner vi overflateavrenning (regn og smeltevatn) frå plassar, gater, takflater etc. Hyppige episodar av styrtregn/ekstremnedbør vil føre til auka overvatn og lokale overfløymingar på stader der det ikkje er vassdrag. Slike overfløymingar kan medføre store skadar. Dette er spesielt viktig å ha fokus på ved fortetting i urbane område. Overvatn skal varetakast i arealplanlegging og av prosjekterande ved utbygging. Sjå byggteknisk forskrift (TEK10) §§ 15-10 og 13-16.
Vesentleg ulempe dekkjer forhold som ikkje inneber direkte fare, men som likevel er såpass sjenerande for bebuarar og andre at det er grunn til å rekne tomta som ueigna til utbygging, eller at det må setjast i verk sikringstiltak.
For at det kan seiast at det ligg føre vesentleg ulempe, må graden av sjenanse overstige det alminnelege. Ved vurderinga må det takast omsyn til føremålet med bygningen, om ulempa er til stades permanent eller skjer med intervall. Det må også takast omsyn til konsekvensane av ulempa. Føremålet med bygningen vil også vere relevant, medrekna om bygningen skal brukast permanent eller berre til visse tider. Det skal relativt mykje til før ei ulempe blir vurdert å vere vesentleg.
Tilstrekkeleg tryggleik
Krava til tryggleik i pbl. § 28-1 må ein sjå i samanheng med krava til tryggleik som følgjer av TEK10. Ein krev ikkje absolutt visse om at faresituasjon ikkje vil oppstå eller at vesentleg ulempe ikkje vil skje. Krav til tryggleik mot naturpåkjenningar inneber at det skal liggje føre tilstrekkeleg tryggleik.
Kva som er rekna som tilstrekkeleg tryggleik, vurderer ein på bakgrunn av føremålet med tiltaket. Til dømes stiller ein vanlegvis strengare krav i saker som gjeld frådeling til bustadføremål enn til landbruksføremål. På same måte stiller ein strengare krav ved oppføring av sjukehus og barnehagar enn ved små garasjar og uthus. Dette blir nærare utdjupa i kapitla 4 til 7.